FNs erklæring om urfolks rettigheter for urfolksungdom
FNs menneskerettigheter og urfolks rettigheter
SAMISK SELVBESTEMMELSE
Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten?
Et globalt perspektiv
SAMISK SELVBESTEMMELSE AUTONOMI OG ØKONOMI, SAMETINGETS MYNDIGHET OG AUTONOMI INNENFOR HELSE- OG SOSIALSEKTOREN
 
 
 
 
Promotion and protection of all human rights, civil,
political, economic, social and cultural rights,
including the right to development
Report of the Special Rapporteur on the rights of indigenous
peoples, James Anaya
Report of the Special Rapporteur on the situation of human
rights and fundamental freedoms of indigenous people
State of the World’s Indigenous Peoples

 
Reindriftsrettigheter i Norge

Av Elisabeth Einarsbøl (2005)

Samisk reindrift

I Norge finnes det to typer av reindriftsutøvelse, samisk reindrift og ikke- samisk reindrift. Temaet for denne artikkelen er samisk reindrift. Artikkelen vil gi en kort innføring i retten til reindrift i lys av den historiske utvikling fra 1751 frem til i dag.

Reindrift innenfor reinbeiteområdet er i prinsippet eksklusiv samisk. Til tross for dette åpner loven for at det kan gjøres unntak etter søknad og der det foreligger særlige grunner. I tillegg kan det utøves reindrift i de såkalte ”konsesjonsområdene”, områder sør for reinbeiteområdet. Her utøves reindrift av både samer og nordmenn. 

I Norge utøves samisk reindrift over store områder, fra grensen mot Russland i nordøst til Femunden i sørøst. Reinbeiteområdet for samisk reindrift dekker ca 40 % av Norges areal og utgjør beiteområde for over 200 000 rein. Reindriften foregår i hovedsak på fjellet og på lavereliggende utmarksområder i innlandet og ved kysten. I dag er i underkant av 2800 samer innehavere av reinmerke og kan utøve reindrift.

Noen vilkår

I dag er det lov om reindrift fra 1978 som regulerer utøvelsen av hvem som kan bedrive samisk reindrift. Vedkommende reindriftsutøver må være av samisk ætt, og ha en forelder eller besteforelder som har hatt reindrift som hovednæring. I tillegg er det et krav om at reindriftsutøveren innehar eller er tilknyttet en driftsenhet.

Å være av samisk ætt betyr å være av samisk slektskap. Reindriftsloven selv sier ikke noe om hvor nært eller fjernt slektskapet kan være. I dag vil en retningslinje for forståelsen være knyttet til egen eller tidligere generasjoners bruk av det samiske språk som hjemmespråk, og om vedkommende selv oppfatter seg som same. Dette er kriterier som brukes for samer som vil registrere seg i samemanntallet for å kunne avgi stemme ved sametingsvalg, og kan fungere som et utgangspunkt for tolkingen av hva som menes med samisk ætt.

Det er et krav om at en forelder eller besteforelder må ha hatt reindrift som hovednæring. Dette kriteriet vil i tillegg være en klar indikasjon på at vedkommende er av samisk ætt, da reindrift innenfor reinbeiteområdet tradisjonelt er og har vært en samisk næring. 

Retten til å utøve reindrift er knyttet til å inneha eller holde rein innenfor en driftsenhet. En driftenhet er en form for tillatelse fra det offentlige til å eie et visst antall rein. I tillegg kan enkelte nærstående slektninger ha rein innenfor en slektning sin driftsenhet.

Driftsenhet

En driftsenhet erverves typisk ved samtykke fra styret i det aktuelle reinbeiteområdet eller ved at nærstående slektninger eller ektefelle får driftsenheten overført ved arv eller avtale. Uansett ervervsmåte må den som tar over en driftsenhet selv sørge for å fylle vilkårene for å inneha reindriftsrett. En ektefelle kan imidlertid uansett bakgrunn overta en driftsenhet etter sin ektefelles død.

For en reindriftsutøver som innehar en driftsenhet er det et krav om at vedkommende må ha reindrift som hovedvirksomhet. Begrunnelsen er behovet for forsvarlig drift, ansvarlighet og tilgjengelighet. Hva som ligger i bruken av ordet ”hovedvirksomhet” er ikke nærmere presisert i forarbeidene, men skal ikke være til hinder for kombinasjon av reindrift med andre yrker.

For den som vil eie rein uten selv å kunne eller ville eie en driftsenhet er det krav om at vedkommende må være i nær slekt med eieren/eierne. Foreldre, barn, søsken og barn av søsken til en reindriftsutøver som eier en driftsenhet har anledning til å drive reindrift innenfor slektningens driftsenhet. Dette forutsetter samtykke fra eieren.

Bruksrettighetene

Reindriftsretten er sammensatt av en rekke bruksrettigheter. Sentralt står retten til opphold, flytting, beite, anbringelse av nødvendige anlegg, jakt, fangst og fiske samt retten til brensel og trevirke. I tillegg kan nye bruksmåter tenkes oppstå etter som reindriften utvikler seg.

Retten til reinbeite gjelder innenfor reinbeiteområdet, og gir rett til beite på fjellet og i utmarken. Det må foreligge et privatrettslig grunnlag for beiteretten, også innenfor reinbeiteområdet. I dag hviler bevisbyrden på grunneierne for at det ikke foreligger beiterett i det aktuelle området.

Retten til brensel og trevirke er en husbehovsrett. Det vil si at bruken av brensel og trevirke må være til eget bruk. I tillegg må bruken skje i sammenheng med utøvelse av reindrift. Når det gjelder reindriftssamenes rett til jakt, fangst og fiske gjelder retten under lovlig utøvelse av reindrift innenfor eget distrikt. Til forskjell fra andre bofaste er reindriftssamene fritatt for ulike avgifter. Retten til jakt, fangst og fiske er videre ikke begrenset til reindriftssamenes egne behov.

Reindriftsutøverne plikter å sørge for at reindriften utøves etter forsvarlige normer. Dette innebærer at reinen skal holdes under forsvarlig kontroll og på lovlig beite. Videre gjelder et solidarisk ansvar for beiteskader for alle reineiere som utøver reindrift i det enkelte distrikt. 

Offentlig forvaltning

Reindriftsnæringen er underlagt offentlig styring gjennom Landbruks- og Matdepartementet, Reindriftsstyret og områdestyrene. De tre offentlige instansene utgjør et hierarkisk forvaltningssystem med rett til å fatte vedtak i saker av næringsmessig karakter. For eksempel har det offentlige myndighet til å fatte vedtak om retten til driftsenhet, antall driftsenheter, maksimalantall for rein, fastsette beitetid og områder for beite.

Lov om reindrift fra 1978 inneholder også en bestemmelse om tvangstiltak. Denne må vurderes opp mot reindriftens alminnelige vern mot inngrep i næringen, etter norsk rett og etter folkeretten.      

Rettsgrunnlag og rettsvern

Reindriftens rettsgrunnlag bygger på sedvane og alders tids bruk. Det vil si at retten til reindrift er opparbeidet gjennom en viss bruk av fast eiendom over lang tid i god tro. I praksis kreves det at bruken har en viss intensitet og kontinuitet gjennom 100 år, og at reindriftsutøverne selv har en overbevisning om at de har rett til den aktuelle bruksutøvelsen. 

Rettigheter til fast eiendom etter sedvane eller alders tids bruk kan erverves over tid uten forutgående avtale eller hjemmel i lov. Har det etablert seg en oppfatning og festnet seg en bruk over tilstrekkelig lang tid anerkjenner norsk rett at det har oppstått eiendoms- eller bruksrettigheter. Bruksrettighetene gjelder uavhengig av hvem som eier grunnen.

En konsekvens av at rettigheter knyttet til reindrift har et rettsgrunnlag uavhengig av loven er at lovgivningen om reindrift ikke kan betraktes som uttømmende med hensyn til hvilke rettigheter reindriftsutøverne har. Videre medfører dette begrensninger med hensyn til hvilke lovendringer som kan gjennomføres uten at de kommer i strid med reindriftens rettigheter etter sedvane eller alders tids bruk.

Hvor langt vernet mot inngrep i sedvanen går er usikkert. Utgangspunktet er at inngrepets art må vurderes opp mot den tradisjonelle bruken av det aktuelle området. Rettsvernet vil variere også med hensyn til graden av inngrep.

I dag må reindriftsretten sies å ha en rett på ekspropriasjonserstatning ved fratakelse av eiendomsrett eller bruksrett i samme utstrekning som andre rettighetshavere. Det vil si at retten til erstatning ved fratakelse av bruksrettigheter gjelder uavhengig av om det eksproprieres til fordel for jordbruket, skogbruket eller andre interesser.     

Retten til reindrift er videre vernet gjennom bestemmelsen i grl § 110 a samt våre folkerettslige forpliktelser som ILO 169 og FN konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter art 27. Bestemmelsene gir samene som urfolk og etnisk minoritet krav på et materielt kulturvern. Det vil si at samene kan kreve de fysiske og de økonomiske forutsetningene for sin kulturutøvelse oppfylt. Inngrep i den samiske kulturutøvelsen må vurderes opp mot disse forpliktelsene.

Et tilbakeblikk

Synet på reindriftens karakter og vernet mot inngrep har variert gjennom tiden. Her følger en kortere redegjørelse for noen viktige trekk ved utviklingen gjennom lovgivning og rettspraksis. 

Lappekodisillen

Den første reguleringen av reindriften fant sted i 1751 gjennom opprettelsen av Lappekodisillen. Dette er en tilleggsavtale til en grenseavtale mellom daværende Danmark/Norge og Sverige/Finland. Sentralt står en bestemmelse om retten til å flytte rein over grensen etter behov og etter gammel sedvane. Bestemmelsen anerkjenner norske samers behov for å beite i Sverige og svenske samers behov for å beite i Norge, basert på gammel sedvane. Frem til og med 1. mai 2005 har avtalen gjentatte ganger vært midlertidig satt til side, sist gjennom Reinbeitekonvensjonen fra 1972.

I dag er Lappekodisillen igjen det gjeldende regelverk for regulering av reinbeite over landegrensene mellom Norge og Sverige. Det er uenighet mellom Norge og Sverige om hvilke rettslige forpliktelser kodisillen medfører. Norge har valgt å gjennomføre Lappekodisillen ved en norsk lov, som i realiteten er en videreføring av loven som i sin tid gjennomførte avtalen fra 1972. Loven anerkjenner ikke den grenseoverskridende reindriften som en rettighet basert på sedvane, og kan gjennom sin regulering av hvilke områder svenske samer får bruke til beite komme i strid med Lappekodisillens bestemmelser om retten til å beite med reinen etter sedvane. Svenske samer har for eksempel brukt enkelte norske områder til beite fra 1600- tallet av, jfr Altevanndommen fra 1968.   

Det gjenstår å se om partene kan komme til en enighet ved nye forhandlinger.  Lappekodisillen er i dag en folkerettslig avtale som ikke ensidig kan sies opp av partene. Videre vil rettigheter etter sedvane kunne eksistere uavhengig av kodisillen. Både Sverige og Norge har forpliktelser overfor reindriften etter intern rett og etter folkeretten, som uansett må ha innvirkning på utfallet av saken ved nye forhandlinger. Selv om ikke Lappekodisillen innførte noen nye rettigheter ved å stadfeste retten til å flytte etter gammel sedvane, innebærer anerkjennelsen av sedvaneretten i kodisillen rettslige forpliktelser som både svenske og norske myndigheter må rette seg etter.     

Et svakere vern

Da Finland som følge av den første Napoleonskrigen ble avstått fra Sverige til Russland i 1809 fikk det betydning for Norge. Russland/Finland stengte i 1852 grensen mot Norge slik at norske reindriftssamer ikke lenger kunne bruke finske områder til vinterbeite. Dette førte til et økt press mot beitet i indre Finnmark. I 1854 vedtok Norge for første gang å begrense utøvelsen av reindrift gjennom å forby beiting i sommerhalvåret for enkelte berørte områder i indre Finnmark.    

I 1883 fikk vi felleslappeloven. Loven gjaldt for reindriften i Norge og Sverige, og regulerte reindrift i troms og sørligere områder. Loven hadde enkelte bestemmelser om reindriftssamenes sedvanemessige rettigheter, men var først og fremst en lov som skulle styrke de fastboendes rettigheter (jorddyrkerne) mot det som ble betraktet som inngrep fra reindriften. Et eksempel på dette var innføringen av prinsippet om fellesansvar for beiteskader. Det var uklart hvor langt vernet for de sedvanemessige rettighetene gikk etter denne loven.  

Som følge av den nasjonale sosialdarwinistiske tankegangen ble reindriften lenge betraktet som en utdøende næring. Dette synspunktet hersket også ved vedtakelsen av reindriftsloven av 1933. Nå var bestemmelser om reindriftens rettigheter etter sedvane tatt ut av loven og inn i forarbeidene. 1933- loven var den første loven som samlet lovgivningen om reindrift til en lov.

Et vendepunkt

Den første Høyesterettsdommen som uttrykker seg positivt til at reindriften har rettigheter etter sedvane og alders tids bruk er Altevann- dommen fra 1968. Dommen gir en gruppe svenske samer rett til erstatning for tapte beite- og fiskerettigheter i et område i indre Troms. Reindriftssamene hadde opparbeidet seg rettigheter etter alders tids bruk. Høyesterettsdommen er den første i sitt slag som anerkjenner at samene kan opparbeide seg privatrettslige rettigheter til beitearealene. Reindriften gikk over fra å bli betraktet som næringsrett til å være gjenstand for privat eiendomsrett.

Reindriften i dag

I dag reguleres reindriftens rettigheter av lov om reindrift fra 1978. Heller ikke dagens lovgivning uttrykker noe om reindriftens rettsgrunnlag. At reindriftssamer kan ha privatrettslige rettigheter til arealene de bruker i reindriften følger imidlertid av forarbeidene til 1978 års loven og rettspraksis.

Den nye måten å betrakte reindriftsretten på gjør at vi ikke lenger bare kan betrakte reindriftsretten som en kollektiv rett som tilkommer reindriftssamene som gruppe. Ved at retten til reindrift kan opparbeides gjennom sedvane og alders tids bruk kan en mindre gruppe samer vinne rettigheter til reindrift på bekostning av andre reindriftssamer. Dette kan ha betydning ved inngrep i reindriften fra andre interesser.

Det har vært en utvikling i synet på reindriftens rettsgrunnlag, og dermed på hvilket vern reindriften skal ha mot inngrep fra andre interesser. Det er ikke lenger noen tvil om at reindriftens rettsgrunnlag bygger på sedvane og alders tids bruk. Det er imidlertid fremdeles noe usikkert hvor langt vernet om sedvaneretten i praksis går. Dette må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle.