FNs erklæring om urfolks rettigheter for urfolksungdom
FNs menneskerettigheter og urfolks rettigheter
SAMISK SELVBESTEMMELSE
Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten?
Et globalt perspektiv
SAMISK SELVBESTEMMELSE AUTONOMI OG ØKONOMI, SAMETINGETS MYNDIGHET OG AUTONOMI INNENFOR HELSE- OG SOSIALSEKTOREN
 
 
 
 
Promotion and protection of all human rights, civil,
political, economic, social and cultural rights,
including the right to development
Report of the Special Rapporteur on the rights of indigenous
peoples, James Anaya
Report of the Special Rapporteur on the situation of human
rights and fundamental freedoms of indigenous people
State of the World’s Indigenous Peoples

 
Landrettigheter

Landrettigheter er et tema som i særlig grad omhandler urfolks rettigheter. Det er ofte et sensitivt tema som blant annet kan innebære store økonomiske interesser og kan oppleves som en trussel for nasjonalstatens territorielle integritet. Det er likevel en essensiell del av urfolks menneskerettigheter. Urfolks kulturer er uløselig knyttet til bruken av naturressurser og territorier. Den mangeårige tidligere lederen av FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger (underlagt Underkommisjonen), Erica-Irene Daes, har oppsummert det som er unikt med urfolk slik:

(i) a profound relationship exists between indigenous peoples and their lands, territories and resources; (ii) this relationship has various social, cultural, spiritual, economic and political dimensions and responsibilities; (iii) the collective dimension of this relationship is significant; and (iv) the intergenerational aspect of such a relationship is also crucial to indigenous peoples’ identity, survival and cultural viability. [1]

Urfolk er altså, ifølge Erica-Irene Daes, både sosialt, kulturelt, økonomisk, åndelig og politisk knyttet til land, territorier og ressurser. Forholdet til landressurser har også en kollektiv dimensjon og er nært knyttet opp mot barneoppdragelse og urfolks identitet, overlevelse og levedyktighet. Én av de viktigste bestemmelsene internasjonalt for beskyttelse av urfolk og minoriteter, er Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27. Den er formulert på følgende måte:

I de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Staten skal altså ikke forhindre minoriteter, inkludert urfolk, i å dyrke sin kultur sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Menneskerettighetskomiteen forklarer hvordan man skal tolke SP art. 27 i General Comment nr. 23. Her sier de blant annet i paragraf nr. 7 at:

[…] culture manifests itself in many forms, including a particular way of life associated with the use of land resources, especially in the case of indigenous peoples. [2]

Med andre ord, kulturutøvelse manifesterer seg på flere måter, inkludert en livsstil sterkt knyttet til bruken av naturressurser og landområder, spesielt med tanke på urfolk. Konvensjonsteksten i SP art. 27 henspeiler på at staten ikke skal forhindre kulturutøvelse. Hvis en kultur er sterkt knyttet til bruken av landområder og territorier, betyr det at kulturen vil forsvinne eller vesentlig svekkes hvis adgangen, kontrollen og/eller bruksretten til disse landområdene går tapt eller svekkes. Det er derfor ikke mulig for staten å anerkjenne urfolks kulturelle rettigheter uten å anerkjenne landrettigheter. Dette prinsippet gjelder i mange tilfeller også for urfolks religiøse, sosiale og økonomiske rettigheter, jamfør sitatet til Erica-Irene Daes.

Barnekonvensjonens artikkel 30

I tillegg påpeker Daes at bruken av landområder er viktig for barns oppdragelse. I den forbindelse kan det nevnes at artikkel 30 i Barnekonvensjonen bygger direkte på SP art. 27, men er enda tydeligere i forhold til urfolks rettigheter. Her er urfolk nevnt spesifikt:

In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities or persons of indigenous origin exist, a child belonging to such a minority or who is indigenous shall not be denied the right, in community with other members of his or her group, to enjoy his or her own culture, to profess and practise his or her own religion, or to use his or her own language.

I en reindriftsfamilie blir barn gjerne tildelt egne rein allerede fra fødselen av. Etter hvert som de vokser opp, må de ta seg av og passe på dem. De må lære om sommerbeite, vinterbeite, om værforhold, snøforhold og mattilgang. Kystsamiske barn blir tidlig tatt med på fiske og må blant annet lære om fiskeplasser, å bøte garn, om strømforhold, betydningen av vindretningen, sette en laksenot, skjære torsketunger, og lignende. Alle disse tingene er nært forbundet med ressursene i naturen. Hvis retten til å bruke disse ressursene blir svekket eller frarøvet, mister barna én av de mest vesentlige grunnpilarene i sin kultur.

ILO-konvensjon nr. 169

Hva landrettighetene i detalj innebærer, må ses i lys av kapittel II i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk (art. 13-19). Denne konvensjonen gir detaljerte regler for hvordan staten må anerkjenne urfolks landrettigheter. Artikkel 14 er spesielt viktig, og lyder som følger:

Article 14

1. The rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recognised. In addition, measures shall be taken in appropriate cases to safeguard the right of the peoples concerned to use lands not exclusively occupied by them, but to which they have traditionally had access for their subsistence and traditional activities. Particular attention shall be paid to the situation of nomadic peoples and shifting cultivators in this respect.

2. Governments shall take steps as necessary to identify the lands which the peoples concerned traditionally occupy, and to guarantee effective protection of their rights of ownership and possession.

3. Adequate procedures shall be established within the national legal system to resolve land claims by the peoples concerned.

Staten skal altså anerkjenne urfolks rett til eiendomsrett og besittelsesrett for de områdene urfolk tradisjonelt råder over. I tillegg skal staten beskytte urfolks bruksrettigheter til områder som de ikke eksklusivt råder over, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til. Videre skal staten ta steg for å identifisere hvilke områder urfolks tradisjonelt råder over, og sikre effektive eiendoms- og besittelsrettigheter. Egnede prosedyrer skal etableres i den nasjonale lovgivningen for å løse landrettighetskravene. [3]

Finnmarksloven

I Norge kan vi si at opprettelsen av Samerettsutvalget i 1980 var starten på en identifikasjonsprosess av eiendoms- besittelses- og bruksrettigheter for samene. Utvalget leverte sin andre rapport i 1997 om Naturgrunnlaget for samisk kultur. [4] I etterkant av denne rapporten, ni år senere, trådte Finnmarksloven i kraft. Finnmarksloven etablerer blant annet en Finnmarkskommisjon,som på grunnlag av gjeldende nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter til grunnen” (§ 29). Denne kommisjonen skal blant annet avklare ulike spørsmål i forhold til retten til hevd, bruksrettigheter og eiendomsrett etter lang tids bruk.


Faksimile www.finnmarksloven.no

Selv om Finnmarksloven er et første steg for å imøtekomme ILO-konvensjonens landrettighetskrav, kan den også betegnes som en normalisering av lovverket i Finnmark. Lengre sør i landet har det foregått en avklaring av rettighetsforholdene over lang tid. Høyfjellskommisjonen, som ble opprettet ved lov 8. august 1908, og som var i virksomhet frem til 1954, hadde som mandat å ordne rettsforholdene mellom staten og private i høyfjellsområdene. Høyfjellskommisjonen behandlet i alt 26 distrikter (felter) i Sør-Norge før den ble oppløst. Høyfjellskommisjonen behandlet ikke felter i Nordland og Troms. 7. juni 1985 ble Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms opprettet ved lov. [5] Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms hadde ved lovens § 2 mandat til å fastslå ved dom om staten er eier av grunnareal eller ikke, og å fastsette grenser mellom statens grunnarealer og tilstøtende grunnarealer. I tillegg skulle de fastslå om bruksretter, herunder allmenningsretter, er til eller ikke på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som hadde bruksrett. Denne kommisjonen var ikke opptatt av samiske rettigheter som sådan, men deres arbeid hadde selvsagt stor betydning for reindriftssamer og andre samiske grupper. [6]

Finnmarksloven er i sitt vesentligste en videreføring av den jobben Høyfjellskommisjonen og Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms startet. Hvis man ser på et kart over Norge, vil man oppdage at størstedelen av grunnen i sør er privat, mens nærmere 90 prosent av arealet i Finnmark er statsgrunn. Finnmarksloven skal sikre samiske rettigheter spesielt, men skal også utrede spørsmålene om eiendomsrett etter lang tids bruk, retten til hevd og bruksrettigheter på et kulturelt og etnisk nøytralt grunnlag. Det vil si at alle mennesker som bor i Finnmark kan påberope seg rettigheter, og har krav på at Finnmarkskommisjonen utreder deres rettigheter. Finnmarksloven er en viktig anerkjennelse av samiske landrettigheter etter flere tiårs kamp, men den er begrenset til bare å gjelde rettigheter på land, og bare i Finnmark. [7]

Selbu-dommen og Svartskog-dommen

I forhold til eiendom etter alders tids bruk og bruksrettigheter, må også to høyesterettsdommer nevnes spesielt – Selbu-dommen (2001) og Svartskog-dommen (2001). Selbu-dommen gjaldt en tvist om Essand og Riast/Hylling reinbeitedistrikter hadde beiterett i privateide utmarksområder innenfor distriktsgrensene i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Her fant retten i favør av reindriften på bakgrunn av prinsippet om alders tids bruk i tråd med Reindriftsloven § 2. [8] Svartskog-dommen gjaldt en tvist om samiske grunneiere og rettighetshavere i Manndalen (Troms) hadde ved alders tids bruk ervervet eiendomsretten til et 116 kvadratkilometer stort område øverst i dalen, «Svartskogen». Området ble i 1885 kjøpt av staten til fordel for reindriften. Høyesterett kom til at staten hadde tapt eiendomsretten til dette området. På bakgrunn av kompetansebegrensningen som ligger i Lov om utmarkskommisjon for Nordland og Troms § 2 (det skal avgjøres om staten er eier eller ikke), har Høyesterett ikke tatt stilling til hvem som skal være mottaker av den eierposisjonen som staten har tapt. Dermed ble bygdelaget, som i det vesentlige består av samer, tilkjent eiendomsretten som bygdelaget har utnyttet i alders tid. [9]

Fjorder og kystfarvann

I disse dager ligger det også et forslag på bordet til Stortinget om en ny konvensjon, som har vært på høring rundt i hele landet, nemlig forslag til Nordisk samekonvensjon. Kapittel IV (art. 34-40) i forslag til Nordisk samekonvensjon omhandler hele det samiske folks rett til land og vann (med unntak av Russland). I Nordisk samekonvensjon er det også innarbeidet et eget forslag til rettigheter i forhold til fjorder og kystfarvann (artikkel 38). De samme prinsippene gjelder for kystfarvann som for landrettigheter. Kystsamisk kultur er nært forbundet med bruken av fjorder og kystfarvann. Uten rettigheter i forhold til kysten, er den kystsamiske kulturen i realiteten rettsløs.

Den kystsamiske kulturen ble spesielt hardt rammet av fornorskningen, og staten har derfor et spesielt ansvar for å legge forholdene til rette for denne kulturens overlevelse og rett til å utvikle seg. Selv om fiske ikke er særegen næring bare for samene, slik reindriften har vært i Skandinavia, er ikke fiske mindre viktig for samisk kultur. Reindriften er for øvrig langt fra en unik samisk næring i global sammenheng. En næring bør ikke alltid være mest fokusert på effektivitet i forhold til økonomisk gevinst. Fiskerinæringen for kystsamer handler om livskvalitet og en livsstil som man ønsker at barna skal ta del i og lære å sette pris på. Saltvannsfiskeloven og Fiskeridepartementet har likevel ikke tatt hensyn til dette. Elisabeth Einarsbøl (2006) skriver blant annet at:

[…] sjøsamene har ment seg diskriminert da kvotesystemene gjennom de siste 10- 15 årene har medført en favorisering av det ikke- sjøsamiske fisket. Hovedproblemet er at retten til fartøykvote ble knyttet opp til en bestemt type adgangsbegrensing. Bare fiskere som kunne dokumentere en viss mengde fangst de siste årene hadde rett til fartøykvote, og denne forutsetningen gjorde at de fleste sjøsamene grunnet selinvasjon og et overfiske ble holdt utenfor. [10]

Dette har ført til at en rekke små kystsamfunn og bygder, spesielt i Finnmark og Troms, er fraflyttet. Fiskebruk er nedlagt, skolene er stengt, butikkene er konkurs, og det finnes i det hele tatt ingen næringsgrunnlag for at verken samiske eller andre familier med barn kan bo langs kysten i små bygder i Nord. Med bakgrunn i kritikken som er kommet i kjølvannet av Finnmarksloven og behovet for en avklaring av kystsamiske rettigheter, ba Stortinget 6. juni 2005 ”Regjeringen snarest mulig foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark”. 30. juni etablerte Fiskeri- og kystdepartementet det såkalte Kystfiskeutvalget for Finnmark, ledet av tidligere høyesterettsjustitiarius og tidligere leder for Samerettsutvalget, professor Carsten Smith. Utvalget fikk blant annet i oppdrag å:

[…] gi en fremstilling av aktuelle spørsmål i overensstemmelse med ILO-konvensjon 169 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (særlig artikkel 27), samt av de forpliktelser som norsk rett, inklusive sedvanerettsdannelsen, måtte pålegge staten, og fremme forslag til eventuelle lovendringer og andre tiltak utvalget mener er nødvendig eller hensiktsmessig. [11]

Utvalget skal avgi sin utredning innen 31.12.2007 i form av en offentlig utredning (NOU).

Linker

International Working Group on Indigenous Affairs (IWGIA), har egne sider om landrettigheter: http://www.iwgia.org/sw231.asp

Martin Scheinin er én av verdens fremste menneskerettighetseksperter. Han har blant annet sittet i FNs rasediskrimineringskomité og Menneskerettighetskomiteen. Han har skrevet om urfolks landrettigheter i henhold til FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter: http://www.galdu.org/govat/doc/ind_peoples_land_rights.pdf

Eva Josefsen har skrevet en artikkel om ”Norsk lovgivning og forvaltning – samiske landrettigheter”: http://www.galdu.org/govat/doc/eva_josefsen.pdf

Rune Fjellheim og John Bernard Henriksen har skrevet om Olje- og gassvirksomhet i arktiske urfolksområder med spesielt fokus på territorielle rettigheter: http://www.galdu.org/govat/doc/eva_josefsen.pdf

Elisabeth Einarsbølen har skrevet om ”Noen juridiske betraktninger vedrørende samiske rettigheter i saltvann: Eiendomsrettens utstrekning i saltvannsområder etter norsk rett og folkeretten”: http://www.galdu.org/govat/doc/sjosamisk_norsk.pdf


[1] Daes, Erica-Irene (2001): Prevention of Discrimination and Protection of Indigenous Peoples and Minorities. Genève: UN doc. E/CN.4/Sub.2/2001/21. paragraf nr. 20

[2] UN Document: CCPR/C/21/Rev.1/Add.5, General Comment no. 23: The rights of minorities (Art. 27), paragraf nr. 7.

[3] Mer om ILO-konvensjonens kapittel om landrettigheter i: Skogvang, Susann Funderud (2002): Samerett: Om samenes rett til en fortid, nåtid og framtid, Oslo: Universitetsforlaget, side 69-90. Se også: International Labour Organization (2003): ILO Convention on indigenous and tribal peoples, 1989 (No.169): A manual, Genève, International Labour Office, side 31-34.

[4] NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur

[5] Se LOV-1985-06-07-5: Lov om utmarkskommisjon for Nordland og Troms

[6] Se St.meld. nr. 41 (1996-97): Om norsk samepolitikk, paragraf 17.1.3

[7] Mer innformasjon om Finnmarksloven er å finne på: www.finnmarksloven.no

[8] Se Rettstiende 2001: Selbudommen, side. 769. Se Ot.prp. nr. 53 (2002–2003): Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven). Oslo: Justis- og politidepartementet, paragraf 3.4.2

[9] Se Rettstiende 2001: Svartskogdommen, side 1229. Se Ot.prp. nr. 53 (2002–2003): Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven). Oslo: Justis- og politidepartementet, paragraf 3.1.8

[10] Einarsbøl, Elisabeth (2006): Noen juridiske betraktninger vedrørende samiske rettigheter i saltvann: Eiendomsrettens utstrekning i saltvannsområder etter norsk rett og folkeretten, Kautokeino: Gáldu Čála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr 1/2006, side 38.

[11] Se Fiskeri- og Kystdepartementet (15. juni 2007): Mandat –Utredning om samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/dok/rapporter_planer/Rapporter/2006/Mandat-Utredning-om-samers-og-andres-rett-til-fiske-i-havet-utenfor-Finnmark-.html?id=106554